Rasist? Javisst!
Rasen eller fargen på huden sier ikke noe om et menneskes verdi for meg.
Men jeg er en rasist, mener visst mange antirasister og kulturrelativister.
Jeg ser nemlig ned på kulturer og styresett jeg anser for å være barbariske. Kulturer der f.eks. æresdrap eller kjønnslemlestelse foregår. De styrende i diktaturer. Jeg ser på all religion som en uting. Religion lærer folk opp til å ikke tenke selv, til å tro blindt på oppdiktede historier. Dette gjør religion til et enkelt verktøy for å hjernevaske folk. (Men folk bør fortsatt ha friheten til å være religiøse hvis de ønsker det selv.)
Jeg mener at demokrati og personlig frihet er objektivt bedre enn diktatur og undertrykking (uten at demokrati er en perfekt styreform, langt ifra, men den er det minste av flere onder).
Hvis det å mene at ukultur er ukultur gjør meg til rasist, så får jeg heller være rasist da.
posted by Kosialist @ 2/03/2007 04:35:00 PM
12 comments
12 Comments:
Nu er du vel egentlig ikke rasist per definisjon om du mener at enkelte kulturer har en del kritikkverdige forrhold.
Om du derimot mener at disse kritikkverdige forrholdene kommer av at mennskene i de nevnte kulturer tillhører en annen og mindre utviklet rase en din egen, så nærmer vi oss selve sjablongen på rasisme.
Om noen prøver å brennmerke deg kan du jo prøve å spørre dem hva dem selv synes om styresettet i USA.
Men sånn ellers, det vestelige demokratiet og det norske ikke minst har hatt mange stygge svin på skogen selv. Som tvangssterilisering og tvangsaborter utført på tatere og sigøynere. Undertrykking av samisk kultur. Før krigen, jødeforfølgelser. Etter krigen, hetsing av tyskerungene.
Et Demokrati og personlig frihet er ikke altid en garanti for at folk tenker selv, at de tar ansvar for egne handlinger og meninger, eller at de ikke gjør seg skyldige i ukultur.
Personlig ser jeg varierende grader av grusomheter over alt i verden og jeg synes ikke at vi har noen særskilt posisjon til å moralisere ovenfor andre. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke mener vi kan kritisere.
Når det er sagt synes jeg du har en merkelig instilling til Religion, jeg mener du bruker denne termen alt for snevert. Det du tenker på er sikkert fanatisme eller god gammeldags bygdekultur der man gjør som naboen si fordi det bare er sånn.
Religion kan være en berikelse og en støtte for mange. Det kan være inngangen til intellektualitet og refleksjon. Og en religion kan like gjerne være en fiende for regimet som en alliert.
Jeg har sett hvodan enkelte islamske fedre har trumpet igjennom utdanning for sine døttre på tvers av kulturen sin fordi de mente det hadde støtte i Koreanen. Og jeg har sett kristne beskytte homofili fordi gud elsker alle.
Når alt kommer til alt er det duster og kjipinger i alle land, kulturer, klasser, religioner og politiske partier.
Men jeg mener det er viktig å holde fokus på de kritikkverdige handlingene og fordømme dem utenom grupperingen de foregår i. Da står man også åpen til å kritisere forrhold innad i sin egen gruppering.
Som når jeg kritiserer de som legger ut navn å bilde på politimannen som tok halsgrepet på Obiora, fordi jeg mener det er et angrep på personvernet.
Eller som når jeg kritiserer kjønslemlesting, tvangsekteskap og æresdrap uten å lime dem til en enkelt kultur.
Nå ble vell innlegget mitt litt langt, og det må jeg bare beklage, jeg håper du ikke synest det er dønn kjedelig å mase deg igjennom.
Så håper jeg du fortsetter å være kritisk, det er en av de fineste evnene menneskene har.
Vi har våre svin på skogen, men grunnstenene er det viktigste.
Ellers mener jeg at all religion er et onde, hvilket betyr at selv moderate religiøse er tilhengere av noe som virker ødeleggende.
Religion har hatt en funksjon i tidligere tider, men i dag holder religion oss tilbake fordi religion lærer oss opp til å tro blindt og godta at det finnes en autoritet som ikke kan kritiseres eller stilles spørsmålstegn ved. Det betyr at man kan rettferdiggjøre hva som helst i religionens navn. Richard Dawkins har skrevet en del om dette, og du kan også se på videserien "Root of all Evil", der du vil få en litt mer utfyllende forklaring på hvorfor religion er negativt i seg selv enn jeg går inn på her.
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv, Kosialist!
Det er lov å mene at mange utslag av kulturer (ukulturer) er forkastelige. Kjønnslemlestelse, æresdrap, osv er absolutt blant disse.
Og det er jo noe helt annet enn å se ned på hele disse (u)kulturene som mindreverdige. Eller enkeltmedlemmene av disse kulturene.
All religion er et onde -
Jeg ville heller omformulere det til "all ukritisk sluking av informasjon er et onde."
Og jeg vil velge å påstå at å kalle "religion" et onde i seg selv uten refleksjon må sees på som et tilfelle av sneversynthet.
Hvis du trenger å retferdiggjøre noe trenger du ikke nødvendigvis bruke religionen. Du kan bruke din politiske orientering(særskildt om du er radikal), du kan bruke din etnisitet, og du kan kalle noe et onde som man må kjempe i mot...
Vi lærer alle etterhvert å tro blindt på enkelte sannheter. Vi tror på satelittbildene som astronomene viser oss, vi tror på legenes forklaring på sykdom og vi tror på tyngdekrafte selv før vi har et ordentlig konsept om den
Du tror på den verdenen du ser når du åpner øynene om morgenen, men du kan ikke bevise for meg at den finnes.
Det høres kanskje ut som pisspreik, og kanskje det er det, men reflekterer du virkelig rundt alle sannhetene du baserer fordømmelsen din på? Og i motsatt tilfelle, er du egentlig noe bedre enn en troende?
Religion er i en særstilling fordi det legger opp til blind tro og ukritisk tilbedelse av en ufeilbarlig autoritet.
Ja, du kan rettferdiggjøre veldig mye i mange ideologier, særlig kollektivistiske. Derfor er også ideologier som nazisme og kommunisme onde. De har mange av de samme grunntrekkene som religiøse ideologier. De kan ofte være til forveksling like religioner når man ser på de strenge reglene (dogmer), ensrettingen, tilbedelsen av en "fører", osv.
Men at det også finnes andre onde ideologier betyr ikke at religion blir mindre ondt. Jeg mener at nazisme bør bekjempes. Jeg mener at kommunisme bør bekjempes. Jeg mener at kristendom bør bekjempes. Jeg mener at islam bør bekjempes. Det betyr selvsagt ikke at man skal tvinge mennesker til å tro og mene noe annet enn de vil. Det er ikke menneskene jeg vil til livs. Men jeg vil for eksempel markere avstand fra onde ideologier, og argumentere mot dem hvis det blir aktuelt.
Rase har også svært lite med saken å gjøre, da det er en egenskap som ikke kan endres på. Religion er noe vi blir lært opp til, men vi kan også lære oss selv å tenke kritisk og å forkaste religion. Jeg var selv kristen opp mot 20-årene, men gjennomgikk en gradvis overgang etter hvert som bitene i puslespillet falt på plass.
Det er forøvrig forskjell på blind religiøs tro og tiltro til vitenskapen og virkeligheten. Vitenskapen har produsert alt det menneskeskapte du ser rundt deg. Vitenskapen har bevist at den fungerer. PCen du sitter foran nå er et direkte resultat av vitenskapen. Vi har grunn til å ha tiltro til vitenskapsfolk, men de kan selvsagt gjøre feil fordi de ikke er perfekte fantasiskapninger. Derfor skal vi ikke ukritisk godta alt som kommer, og vi ser jo nettopp dette i for eksempel skepsisen rundt forskningen på menneskeskapte klimaendringer.
Det er forskjell på sunn skepsis og en tåpelig ide om at tiltro til vitenskapen er det samme som (eller tilsvarende) religiøs tro. Vitenskapen forteller oss dessuten ikke hvordan vi skal leve livene våre, den bare gir oss mer informasjon vi kan bruke når vi skal bestemme oss for hvordan vi vil gjøre det. Forskjellen på vitenskap og religion er grunnleggende og uoverkommelig. De er direkte motsetninger.
Å kalle noe "ondt" er per definisjon irrasjonellt viss man samtidig forkaster religion.
Er ikke nettop troen på det "onde" som blir holdt for å være de såkalte religionenes alibi for å eksistere?
Kanskje jeg formulerte meg litt dårlig i den forrige posten, siden du fremdeles terper på at religionen fører til mangel på kritisk evne og refleksjon.
Du skriver at du definerte deg selv som kristen frem til tjueårene. Kan det hende at du forveksler din egen erfaring med oppvåkning med at alle andre fremdeles sover?
Jeg hadde en lignende oppvåkning i tennårene, der jeg oppdaget at det jeg gikk rundt og trodde på av mytologiske forklaringer av verden lignet eventyr på det beste.
Det jeg opplevde da var preget av mye bitterhet, og jeg forkastet alt jeg hadde trodd på tidligere.
I senere tid har jeg innsett at den egentlige kjernen bak alt kramset var en opplevelse av noe større enn meg selv, av en uendelig kjærlighet. Og jeg trenger ikke kalle meg kristen, eller erkjenne noen skyld for å akseptere et åndelig nærvær i min hverdag.
Kanskje jeg bjeffer opp feil tre her, det er mulig at jeg ikke har tatt høyde for at du muligens skiller mellom personlig tro og religiøse systemer?
Jeg har heller ikke noen særlig sans for pakketilbud på religion, der mottakeren tar i mot uten å reflektere rundt egen standpunkt.
Samtidig har jeg sett at enkelte har stort utbytte av slikt. Og ja jeg vil si at å være religiøs kontra sprøytenarkoman/alkoholiker er et gode heller enn et onde.
Jeg tror de fleste reflekterende religiøse mennesker før eller senere oppdager at deres religion ikke har noen endelige svar på vanskelighetene ved livet.
Og jeg tror de fleste reflekterende vitenskapsmenn oppdager at det finnes en grense for det de kan forklare, en grense der vitenskapelige metoder krysses med sansynelighetsberegning og tro.
Ta kvantefysikken og relativitetsteorien, to av de mest sentrale vitenskapelige modellene for vår tid. Den ene forklarer universet på mikronivå, den andre på makronivå. De har begge belegg i vitenskapelige teorier, de samme teoriene vitenskapen bruker til å forklare de fleste andre ting, som tyngekraft, lysets hastighet og sentrifugalkraft.
Men teoriene har så langt ikke vært mulig å sammenslå, fordi de ikke stemmer overens. I møte med dette merkelige paradokset innser mange at det i enkelte tilfeller kan være like vanskelig å forklare noe man kan se og ta på som noe ulegemlig.
nuvel, begge teoriene er nå en gang baser på teorier og en god dose antagelser.
Uff nå skriver jeg forferdelig langt igjen.
La meg avslutte med noe jeg glemte å nevne i forrige post, nemlig legevitenskapen. Det har begått minst like mange grusomheter i dens navn som i religion, og den baserer seg fremdeles i de fleste tilfeller på symptombehandling.
Likevell går vi til legen med like stor tro som vi en gang gikk til presten. Så får man en kortisonsprøyte mot muskelbetennelsen som i tilleg til å ikke fungere stopper nyrefunksjonen ens. Eller man får en behandling som i sin tid ble utviklet på jøder i konsentrasjonsleierer. Eller man får en nyretransplantasjon, uten å vite at nyren er stjålet fra en fattig jente i thailand.
Ukritisk tro til hva som helst er i mange tilfeller uheldig, men det gjør det lettere balnt annet å ta i mot legebehandlign, eller tilgi seg selv.
Nei, man trenger ikke religion for å ha/definere noe som et onde.
Jeg snakker heller ikke om personer som sådan, men om religion som fenomen. Religion legger opp til blind tro, ukritisk tenkning, osv. Dette er ikke noe jeg har funnet på, men blant annet Richard Dawkins har tatt opp dette emnet. Følg lenken over for å se videoene der han forklarer fenomenet.
Men når det gjelder "personlig tro" så er den irrasjonell så lenge man tror på noe overnaturlig. Hvis du mener at du har funnet opp ditt eget livssyn basert på det overnaturlige så baserer jo du nettopp livet ditt på det samme som organisert religion. Du ligger bare et lite steg bak religion. På et eller annet tidspunkt må du jo definere din tro og forholde deg til hva du faktisk lever etter.
Det finnes mange smarte religiøse personer, men de har en fantastisk evne til å forholde seg rasjonelt og saklig i mange situasjoner, men så stenger de totalt ned den kritiske sansen sin når det kommer til deres religiøse overbevisning.
Det er ikke noe sted der vitenskapen krysser religiøs tro. De er motsetninger. At vi ikke kan forklare alt betyr ikke at det vi ikke kan forklare er forårsaket av noe overnaturlig. Denne type tankegang er en logisk feilslutning som mennesket har falt for i alle år. Lyn og torden var det en gang Tor som sto for, trodde man. I dag vet vi at det ikke nytter å ty til overnaturlige forklaringer hvis vi lurer på noe, fordi vi vet at slikt ikke egentlig forklarer noe som helst men bare fører til at vi slår oss til ro med kunnskapsløshet. Med andre ord har du brakt et viktig moment mot religion på banen. Det holder oss tilbake fordi det legger opp til at vi ikke trenger å undersøke verden rundt oss og lære mer. Gud står jo bak alt uansett, og ham skal man ikke stille spørsmål ved.
At alt kan misbrukes er ikke relevant for mitt standpunkt. Legevitenskapen er ikke et grunnleggende onde slik religon er det.
Kanskje du skal spørre Steven Hawkins om hva han synes om åndelighet forbundet med religion. En av de fremste matematikerne og fysikerene i vår tid, og hva er det han åpstår at han ser når han har plukket universets elementer fra hverandre på alle vitenskapelige måter mennesket har tenkt frem til i dag. Jo han begynner å snakke om gud. Litt nedtur for meg da jeg leste boken hans og håpet på noe mer substansielt på slutten, men hva kan man gjøre.
Nå var denne vidioen du snakket om litt vanskelig å få tak i siden den for tiden ikke var tilgjengelig via linken din, jeg leste i stedet en neskrevet gjengivelse av den jeg fant på wikipedia.
Det første som slo meg er at Dawkins virker som en trangsynt og fordømmende person som gjør nytte av latterliggjørelse, demonisering og noe mangelfullt vitenskapelig materiale for å underbygge eget synspunkt.
Det hindrer ham selvfølgelig ikke fra å komme med noen gode poenger og belyse en del problemer med religion satt i politisk og økonomisk system.
Det virker som du har funnet mye støtte av dine synspunkter i denne vidioen, ja kankje den til og med har gitt deg noen nye. Men er ikke sannhetshegemoniet noe av det verste du vet med religion?
Personlig er jeg svært skeptisk til alle som mener å påstå at deres syn på livet er mer valid enn mitt, eventuellt at deres er det eneste rette.
Du sier at religion ikke kan forrenes med vitenskap, jeg drar derfor den konklusjonen at du mener at religion ikke kan bevises vitenskapelig. Men samtidig mener du at religionene er et onde, og om du følger Dawkins mener du vel at den er et slags sosialt eller mentalt virus?
For det første ville aldri vitenskapen kommet noe særlig langt om den skulle forkaste alt den ikke kunne bevise i øyeblikket. For det andre savner jeg noe mer substansiellt i virusteorien.
På den ene siden har jeg kristne som sier at jeg må erkjenne mine synder og akseptere jesus som min frelser for å ikke brenne i helvete. På den andre siden har jeg ateister av Dawkins kaliber som sier jeg må forkaste min åndelighet for å ikke være et godtroende mehe, en virusbærer og en intolerant analfabet.
Sign me upp I'll take two...
Beklager viss jeg ikke akkurat blir noe sjarmert, men jeg reflekterte meg gjennom de samme fordømmende tankerekkene i fjortenårsalderen.
Viss vi skal håpe på en bedre verden må vi godta at alle har sin nyanse av refleksjon rundt egen eksistens.
Hmm, det var to ting jeg ble litt nyskjerrige på.
Tror du kjærlighet er forenelig med religion, viss ikke, finnes den egentlig?
Tror du at de fleste grusomhetene i verden vil ta slutt om vi alle var ateister? Eventuellt at ingen grusomheter har blitt begått i ateismens navn?
er det to eller fire spørsmål?
til det første av de to spørsmåelene på slutten.
ah, jeg mente selvfølgelig forenelig med vitenskapen. Må lære meg forskjellen... :)
Hvis det er Stephen Hawking du mener, så tror han ikke på Gud, og han tyr heller ikke til Gud hvis det er noe han ikke kan forklare.
Dawkins er en vitenskapsmann som har svært god greie på det han snakker om. Jeg har allerede forklart hvorfor religion og vitenskap er motsetninger. Vitenskapen forkaster slett ikke alt den ikke kan forklare for øyeblikket. Det er religion som kommer med konklusjoner basert på tro og ren synsing. Jeg registrerer at du prøver å latterliggjøre argumentene til Dawkins uten å faktisk gå nærmere inn på dem.
Hva du gjorde som 14-åring er svært lite interessant, da hverken Dawkins eller jeg er på den alderen. Dette forsøket ditt på å unngå å svare på Dawkins argumenter ved å avfeie dem slik blir bare usaklig.
Kjærlighet finnes uten religion. Det er rett og slett fysiske ting som skjer i kroppen. Man har identifisert en rekke kjemiske substanser i kroppen som har med dette å gjøre.
Å fjerne religion vil ikke skape fred over hele jorden, men det vil gi et sterkt bidrag til det.
Ingen grusomheter er begått i ateismens navn. Stalin, for eksempel, begikk grusomheter ut fra sin egen onde ideologi som altså har mange av de samme grunnleggende trekkene som religion. Dette forklarte jeg over.
Har du lest Hawkings "a brief history of time?" hvis ikke kan jeg gjerne anbefale den.
Når du kommer til de siste avsnittene vil du legge merke til at Hawking bemerker at selv om vitenskapen på mange måter kan forklare hvordan universet fungerer, så kommer den til kort når det gjelder en forklaring på hvorfor det eksisterer.
Hawking bemerker videre at selv om det virker som om gud må ha hatt få valgmuligheter innenfor de fysiske lovene da han skapte universet, så er det mulig at han har hatt uendelige valgmuligheter ved skapelsen av de fysiske lovene.
Nå skal ikke jeg spikke fliser på om Hawking er religiøs eller ikke, jeg kjenner jo tross alt ikke mannen, men det kan jo virke som han i det minste er en filosofisk annlagt agnostiker.
Hvis du søker på tittelen i google skal det dukke opp en pdf fil med hele boken.
Nå er det faktisk ikke sånn at jeg er uenig med Dawkins når det kommer til de store sannhetshegemoniene. Men jeg tror ikke religion, spiritualitet og åndelighet er noe du kan utrydde fra menneskeheten.
Spiritualitet handler ikke så mye om å ha ferdige svar på ting som det handler om å tenke over de store spørsmålene. Viss for eksempel kristendommen bare har bibelen, ordrett sådann, å tilby menneskene, hvordan kan da munker tilbringe halve livet i kontemplasjon over religøse spørsmål? Det høres ikke ut som ferdigpakken på meg.
Jeg tror aldri jeg finner noe endelig svar, men jeg vet at så lenge jeg strekker meg etter dem tvinger jeg meg selv til å prøve mine egne holdinger og standpunker på en nærmest vitenskapelig måte.
Jeg vil altid være en skeptiker, særlig ovenfor folk som sier de har skjønt det, det endelige svaret. Det er som om vitenskapen skulle stoppet opp og sagt at nå er det ikke lengre nye ting å utforske, nå tar vi kvelden.
Slik vitenskapen kaller sine læresetninger teorier og ikke ubestridelig fakta.
Men på veien må vi via sannsynelighet anta at enkelte ting er holdbare og gjennomobservasjon kan vi dra konlusjoner.
Jeg har for eksempel dratt en konklusjon på at latterliggjøring og demonisering skjeldent har noen særlig forsonende effekt.
Jeg har også dratt en konklusjon på at man ikke kan ha en dialog på livssyn uten et minimum av respekt for den andres oppfattninger.
Kanskje jeg kan virke litt fordømmende mot Dawkins, det er jeg i grunnen ikke, jeg har stor respekt for mange av hans teorier, spesielt interesant finner jeg "the selfish gene."
Når det gjelder hans egen latterliggjøring av folks personlige tro finner jeg det forkastelig og krenkende. Jeg mener det må gå ann å skille mellom tro og fundamentalisme.
Du for eksempel. "tror" på at gud ikke finnes...
Eller kanskje du kan bevise det for meg?
Veldig godt poeng av Martine Votvik. Selv om vi kan være enige om at andre kulturer har kritikkverdige aspekter, fører dette lett til at vi blir blinde for kritikkverdige forhold i eget land og ved egen kultur. Dessuten: det er lett å gå i fallgruben å måle andre kulturer mot vår egen ("fasiten"), alt som er anderledes blir lett galt eller kritikkverdig.
Post a Comment
<< Home